Heuristikkmaskin for røtter (2019)

Denne teksten ble utgitt i Tegneforbundets tidsskrift NUMER, i forbindelse med Tegnetrienallen 2019 på Kunstneres Hus, hvor dette verket ble vist.

Jeg er fascinert av tanken om pennen som et målepunkt. I punktet der pennen treffer  arket finnes overføringen av nå-tilstanden. Det som dannes på arket står der som  ferdskrift for ettertiden. Hva skriften betyr er gjenstand for kontinuerlig forhandling.  Mellom oss og det tegnede. Mellom et avtrykk i tiden og en bevegelig nå-tilstand. 

Prosjektet startet med å skrive fra en utmattelse. Arbeidet mitt med Verdensteatrets  produksjon "Broen over Gjørme" var en intens periode. For å holde oversikt over  gjøremålene lagde jeg daglig lister over det som skulle gjøres. Det akkumulerte til en  stabel av ark med ting som skulle gjøres, huskes og lages. Det var dette som den  gang holdt meg flytende. 

Men etterhvert ble vekten av de ikke-overstrøkne linjene — det ugjorte — så tung at  jeg ble dratt under skorpa. Utslitt og apatisk satt jeg i solsteika på en balkong på  Kampen i Oslo. Jeg følte jeg måtte skrive, men det var ingenting å skrive. Jeg festet  likevel pennen til arket. Det som kom ut var tegn. Ingen hadde betydning. Ingen  pekte på et framtidig gjøremål. Jeg forstod etterhvert at dette bare var tegn. Jeg  tegnet. 

Jurii Lotman skriver om skriften som en mekanisme for et minne. Kroppen som  holdt pennen var det som koblet meg til den tiden som vi nå kaller 'da', og den tiden  vi nå kaller 'nå'. Men den gang var ikke skriften en mekanisme for minnet. Det var  en måte for meg å holde meg fast i nåtiden på. Om tegnene mine peker tilbake til  utmattelsen vet jeg ikke lengre. I notatene mine er jeg ganske tydelig på at dette kun  er tegn. 

Det som startet som en nødvendighet for å holde oversikt over gjøremål ble til en  måte å arrestere en hjerne som var løpt løpsk. Senere utviklet det seg til å bli et  daglig rituale hvor jeg fyller ut ark med tegn og skriver notater om de. De befinner  seg nå et sted mellom skrift, tegn og figurer. Eller avtrykk av gester. De er resultater  av flaks, vilje, regelbaserte systemer, mønster, eller nervøs risting med hånda.

Det daglige ritualet er å fylle ut et papirark ark med tegn. Deretter skriver jeg refleksjoner rundt tegnene jeg har produsert. Det blir 10 til 15 linjer på et ark og for hver linje blir det mellom 8 til 12 tegn. Hvert tegn lages med ett eller flere strøk. Når jeg utfører strøkene tenker jeg ofte på dynamikken i hastigheten og hvor hardt pennen settes til papiret. Noen dager utforsker jeg en slags grunnidé. Idéen er ofte ganske enkelt definert, for eksempel å starte hvert tegn med et vertikalt strøk oppover. Andre ganger lar jeg bare det som kommer ned på arket komme, uten noen plan eller idé. Den ene strategien er ikke bedre enn den andre, men det føles forskjellig å bruke de.

Etter jeg har laget tegnene skriver jeg ned tanker rundt det jeg har laget. Jeg forsøker  å vurdere om de har noen form for mening utover det piktografiske, det  logografiske, eller det visuelt estetiske. De er ikke ment å være tegninger 'av' noe, de  er ikke symboler 'for' noe. 

Det er heller ikke meningen å lage "vakre" tegn. Om jeg opplever at jeg liker det  tegnet jeg ser på, vekker det heller en skepsis til min egen smak. Det kan hende at jeg  umiddelbart liker et tegn fordi det ligner på noe som jeg kan sette ord på. Når jeg ser  et ansikt eller dyr i tegnet blir det lettere å like, og da begynner jeg å tvile på om jeg  liker at jeg liker det. Denne tvilen driver fram en flukt fra det åpenbare. Det blir en  forhandling med mine heuristikker; en selvransakelse av mine førsteinnskytelser  rundt avbilding og betydning. Tegnene peker ikke på noe utenfor seg selv, men de  er direkte overføringer fra min kropp til arket, gjennom en håndgestur og en  skrivesak. Noen ganger kommer det tegn som ikke er noe. Hvertfall ikke noe som  ikke er lett å sette ord på. Det betyr ikke at de er bedre enn andre tegn, eller at de er  mer spennende og interessante. De er bare mer mystiske. 

Jeg vil ikke påstå at jeg er blitt mer 'tegner', selv om jeg har laget flere tusen tegn i de  siste 5 årene. Kanskje kan jeg si at jeg har blitt flinkere til å lage tegn, men jeg vet  ikke hva det skulle innebære å være flink til noe sånt. Dette er for meg en form for  praksis og refleksjon i mini-format. 

Det mest interessante for meg er når tegnene vakler mellom forskjellige kategorier  for hva et tegn kan fungere som. Jeg synes det er interessant å se arbeidet mitt opp  mot idéer om skriftspråk. Menneskets språklige fakultet beror på evnen til å  kommunisere gjennom symboler; at man kan la noe stå for noe annet. Språkforskere  legger språklighet som grunnpremiss for å være menneske. Jeg kunne kanskje forsøkt å plassere mine tegn i en før-språklig kategori, men det anser jeg som umulig i kraft av jeg er og forblir et menneske.

En utbredt oppfatning blant språkforskere er at skriftspråk er betinget en etablert konvensjon utenfor selve tegnene skriftspråket består av. De tegnene jeg lager er ikke ment for å forholde seg til noen form for ytre konvensjon; de er ikke laget med noen språklig betingelse. Ethvert sammenfall i mellom min og andres assosiasjoner til tegnene skjer uten noen bevisst intensjon fra min side.

Til hvert tegn lager jeg en tekst. Tekstene er gjerne korte, fra ett ord til noen få  setninger. Når sammenstillingen mellom et tegn og en tekst fungerer er det  vanskelig å forklare helt hvorfor. Om jeg skulle sette ord på det så kan jeg si at jeg  opplever at de skaper en form for 'interferens'. De spiller ikke i samme 'takt', men  sammen danner de en slags 'tredje rytme'. Det er likevel klart for meg at det å unngå  kategorier i tekstutforming er like uunngåelig som å oppdage figurative elementer i  tegnene. Som med tegnene, liker jeg at tekstene vakler mellom ulike kategorier for  hva en tekst kan fungere som. Likevel er det — gitt tekstenes sammenstillingen med  étt gitt tegn — vanskelig å unngå å se på teksten som en slags tittel på tegnet. Tittelen  og betydningen smitter over på hverandre, men er to forkjellige fenomener. 

Tegn og tilhørende tekst plasseres ved siden av hverandre, men plasseringen av tekst i forhold til tegn er ikke gitt. Et tegn kan enten være over, under, til høyre eller til venstre for den tilhørende teksten. Jeg liker tanken på at forholdet mellom tegn og tekst kan være forutbestemt med samtidig uforutsigbar. Dette tenker jeg gir muligheten for at betydningen i tekstene kan smitte over på andre omliggende tegn. Gérard Genette skriver om titler som en underkategori av det han betegner som paratekster. Dette er tekster som "ledsager" en hovedtekst. Fenomenet tittel har utviklet seg gjennom årenes løp. Det har ikke alltid vært slik at tittelen fungerer som enn en slags referent som står for et verk. En tittel kan slik jeg ser det potensielt være en likeverdig enhet til det verket det står sammen med. Hvert tegn jeg velger får altså en egen tittelside som den kan ses i forbindelse med. Forbindelsen kan gjerne være ustø.

Monteringen av det endelige verket blir tegn og tekster i en rektangulær formasjon. For meg er dette en intertekstuell vev av tegn og paratekster, som rusker i min forståelse av symbolisering, navngiving, betydning, og forklaring. Hva skriften betyr er gjenstand for kontinuerlig forhandling. Mellom oss og det tegnede. Mellom  et avtrykk i tiden og en bevegelig nå-tilstand. Det er uklart for om jeg i kraft av å  være produsent av språkløse tegn, lager 'tegn' eller 'tegninger'. Meningen for meg  ligger i prosessen med å lage de, og i flukten fra betydning, avbildning, og det  språklige. Om tegnene er skrift eller om det er kunst er ikke gitt noe annet enn  konteksten og konvensjonen den settes i.